Det er et sentralt tema å kunne gjøre opp for seg, det kommer til syne både i livet generelt, men spesielt når det er behov for å reparere relasjoner som har blitt ødelagte. Dette kalles ofte gjenoppretting eller reparasjonsarbeid.
Mange barn og unge som opplever å bli skadet, ønsker en unnskyldning fra den som har skadet, eller de ønsker at den som har gjort handlingene, i det minste tar ansvar for det de har gjort.
De fleste barn er vante med at å si unnskyld er en måte å ordne opp på. Det er forventet av de voksne, mange ganger av andre barn også, og det er en sosialt akseptert måte å gjøre opp for seg.
Når et barn har skadet et annet barn seksuelt, opplever både barn og voksne at det å reparere ofte blir vanskeligere. Er det riktig at man “bare” kan si unnskyld i slike saker? Når er det riktig å gjøre det? Hvem er det som skal bestemme at noen skal ta på seg ansvar, er det det utsatte barnet, utøveren som ønsker å gjøre opp for seg, eller kanskje til og med familiene eller samfunnet rundt som mest av alt ønsker det?
Mange foreldre blir usikre på hvordan de skal gå frem når de skal hjelpe sine barn med å reparere relasjoner. Kanskje er det å ta ansvar eller si unnskyld også vanskelig for deg selv?
En ønsker ofte å forsikre seg om at dersom barnet ditt skal gi eller motta en unnskyldning, så skal det bli møtt med respekt av den andre. For å få dette til kan det være nødvendig at de voksne forbereder seg godt, slik at de kan hjelpe barna best mulig i sin forberedelse. Dette kan en også få hjelp fra fagpersoner i ulike instanser til å gjøre. Det kan være så mange involverte i en komplisert SSA sak at det må mye forberedelse til, og mye samarbeid mellom de som er involverte.
Som forelder kan du gå foran som en god rollemodell når du tar ansvar for små og store hendelser som er uheldige i dagliglivet. Slik vil de unge se at voksne ikke bare snakker om ansvar, men også selv tar ansvar. På denne måten vil de også lære seg å sette ord på ansvarstaking, og de kjenner på følelsen av at gjør godt når noen tar ansvar.
Barn har ofte gode spørsmål etter at de har blitt utsatt for skade. Mange lurer på hvorfor det skjedde, om det kan skje igjen. Disse spørsmålene kan gi grobunn for mye bekymring og engstelse, og mange unngår situasjoner eller personer som er knyttet til de vanskelige hendelsene. Dersom det er skole, venner eller familiemedlemmer som skal unngås, blir konsekvensene ofte store både for barnet selv, men også de rundt. Ved å lytte til barnets spørsmål og ta dem på alvor, kan det utsatte barnet føle seg forstått, selv om vi voksne ikke har svarene på alt. Kan det være til hjelp for barnet å få stilt disse spørsmålene til den som har skadet dem, er det noe som mange fagpersoner har trening på å hjelpe barn og deres familier med.