Problematisk eller skadelig seksuell atferd kan også inntreffe mellom søsken. Det kan være ste-, adoptiv-, hel- eller halvsøsken. I mange tilfeller er dette kompliserte saker som inkluderer mange familiemedlemmer, og derfor er det mange ulike behov som må møtes.
Det er få studier som beskriver hva som faller innafor rammene for normativ seksuell utforsking mellom søsken, og dette kan bidra til at det er vanskelig både for foreldre, men også for fagpersoner å vite nøyaktig hvor grensene går.
De beste holdepunktene vi har i dag er det samme rammeverket som for øvrig seksuell atferd mellom barn; Trafikklyset og Hacketts definisjonskontinuum.
De siste årene har det kommet nye kunnskapsoppsummeringer og studier av SSA mellom søsken. Litteraturen bekrefter tidligere funn, men har også bragt ny kunnskap. Blant annet at forekomsten kan være et sted mellom 2 til 5 % av alle barn, at det i gjennomsnitt varer i over 6 år, at hendelsene kan føre til både kortsiktige og langsiktige negative helsekonsekvenser, og at fenomenet er underrepresentert i hjelpesystemene, spesielt innen justissektoren.
Et vedvarende funn er at dette er svært utfordrende for foreldre. De rapporterer om vansker med å balansere hvem av barna de skal tro på dersom historiene ikke samsvarer, og de har en nærmest umulig oppgaven i å ivareta begge barna like godt, både den som er utsatt og den som har gjort handlingene.
Arbeidet med foreldrereaksjoner står sentralt. Foreldre har ofte lite kjennskap til fenomenet fra før, og synes det er vanskelig å navigere seg frem til god informasjon og hvilke instanser som kan hjelpe. Sjokk, skam og opplevelsen av stigma er vanlige reaksjoner. Det er viktig å huske at sjokkfølelsen også kan føre til benektelse.
I arbeidet med slike saker vil det oppstå en del praktiske avklaringer som fagpersoner må ta stilling til. Skal barna bo sammen under undersøkelsesfasen? Skal de bo sammen underveis og etter oppfølgingsfasen?
Vurderingen om barnet som har utøvd skal fortsette å bo hjemme eller plasseres utenfor hjemmet i en periode er et tema som det anbefales å drøfte med kollega, leder eller konsultasjonsteam. Det samme gjelder for spørsmålet om det er riktig å skulle anmelde i slike saker, her kan både fagpersoner og foreldre være i tvil.
Et tema som også innebærer en del spørsmål og behov for grundige vurderinger er om det er riktig å gjennomføre gjenopprettende arbeid i slike saker, og eventuelt når.
Instansene bør samarbeide og koordinere arbeidet godt i slike saker for å minske belastningen på familiene, som allerede har store behov som skal ivaretas. Det kan være nødvendig med kartlegging, utredning og behandling for både utsatt og utøver. Søsken som ikke har vært direkte involverte kan likevel ha behov for tilpasset informasjon, i tillegg kan det være behov for ivaretakelse av familien som helhet.